Ju jitsu betydning

Ju jitsu er et japansk samlebegrep for kampmetoder som har sine røtter langt tilbake i tiden. Ju kan forstås som myk, føyelig, ettergivende eller tilpassende, mens jitsu kan oversettes med kunst. Ordet ju er nær identisk med det eldre begrepet yawara.

Ju jitsu som samlebegrep oppsto på 1600-tallet, i en sterk pro-kinesisk periode i landet. Dette var begynnelsen på Tokugawa perioden, og samfunnet ble påvirket bl.a av Ny-Confusianismen fra Kina. Som et resultat av disse ytre og indre samfunnspåvirkningene begynte ju jitsu/yawara å endre form innen enkelte såkalte ryu (skoler eller tradisjoner). Det estetiske ble tillagt større verdi. I enkelte skoler måtte det som hadde vist seg som effektive kampmetoder for krigerne (samurai, eller egentlig bushi) vike plassen for de nye retningene.

I løpet av Togugawa perioden utviklet det japanske samfunnet retning fra interne stridigheter og borgerkriger, til et stabilt og kontrollert samfunn med en shogun (krigsherre) som den reelle makthaveren, og keiseren som maktsymbol og samlende kraft.

Selv etter disse omveltningene fortsatte mange skoler å lære ut sine gamle og krigstestede metoder. I en ryu kunne man lære enten ubevæpnet kamp, ulike våpenteknikker, generell krigskunnskap (som strategi etc.), eller en blanding av dette. Hver skole hadde sine spesialiteter, og hadde ofte i tidlige tider særskilte navn på sin ju jitsu, som yawara rikikogusokuhakudatai jutsukoshi mawarikempo eller liknende. I en ryu ble for øvrig teknikker og kunnskap overført fra mester til elev uten diskusjon.

Det er vanlig å tro at ju jitsu er en ren ubevæpnet metode, men dette er en grov forenkling av historiske fakta. Ju jitsu var alltid et supplement til de væpnete artene, som bruk av sverd, kniv, stokk, spyd osv.

Det var først når en kriger fikk ødelagt sitt hovedvåpen, havnet i nærstrid, måtte avvæpne en bevæpnet motstander, måtte overvinne noen uten å skade vedkommende eller liknede at yawara/ju jitsu ble anvendt. Ju jitsu har således alltid vært nært knyttet opp til de andre krigskunstene, særskilt bruk av kniv (tanto), og det å binde noen med tau (såkalt hojo jutsu)

En annen feilaktig oppfatning er at ju jitsu kun handler om grep og kast. Ju jitsu idag inneholder ofte mye slag og spark. Også tradisjonelt fantes det mange ‘ryu’ hvor bruken av slag, spark, støt etc. var en viktig del.

Ju jitsu fremkom etterhvert som en blanding av rene kinesiske påvirkninger hvor slag og spark var fremtredende, og de eldre japanske krigs- og kampformene hvor grep og kast var mer forekommende. Eksempler på sistnevnte er sumai, en stridsbryting som er en av forløperne for sumo.

Ju jitsu til Vesten:

I 1853 åpnes Japan via amerikansk kanonbåt-diplomati etter 263 år med isolasjon fra omverdenen. Tokugawa perioden er over, og den pro-vestlige Meiji regjeringen tar over.

Mange av de gamle kunstene blir ansett som barbariske og uønskede, og går gradvis i oppløsning. En del av mesterne reiser ut, samtidig som utlandet får ta del i de japanske artene via tilreisende.

Ju jitsu kommer kommer først til USA via Hawai, og noe senere til England og resten av Europa (eksempelvis til Polen I 1904 og Sverige 1907 med Viking Cronholm).

Arthur Conan Doyle skriver i boken “The Return of Sherlock Holmes” fra 1905 om bartitsu (eller baritsu, som det feilaktig ble kalt i boken). S. Holms sier om en kamp mot Dr. Moriarty: “I have some knowledge, however, of baritsu, or the Japanese system of wrestling, which has more than once been very useful to me.”

Bartitsu er navnet på stilen til ingeniøren E. W. Barton-Wright. Barton-Wright lærer noe ju jitsu (Tenshin Shinyo Ryu av Yukio Tani) i Japan på 1890-tallet (etter sigende 3 år i perioden 1895-1897). Han inviterer Tani og hans assistent Sada Kazu Uyenishi til England, og Tani er den første riktige ju jitsu instruktøren i Europa. Barton-Wright starter etter hvert med nevnte bartitsu, et selvforsvarssystem for herrer, hvor det bl.a. anvendes spaserstokk. I bladet “Pears Magazine” i 1899 skriver Barton-Wright en artikkel med overskriften “Ju Jutsu and Bartitsu”. Du kan lese disse artiklene her (klikk på linkene – åpnes i et nytt vindu):
http://ejmas.com/jmanly/articles/2002/jmanlyart_Barton-Wrighta_1202.htmhttp://ejmas.com/jmanly/articles/2002/jmanlyart_Barton-Wrightb_1202.htm
Det er også et eget forum for Bartitsu her:
http://sports.groups.yahoo.com/group/Bartitsu_Forum/

Ju jitsu til Norge:

I Norge introduseres arten av politimannen Haakon Schønning tidlig på 1900-tallet. Han underviser den nye arten på Statens Politiskole allerede i 1929, og ju jitsu har således vært lenger i Norge enn noen annen stridskunst (naturligvis med unntak av Vikingenes gamle kampformer som Glima og Stav).

Sam Melberg starter med ju jitsu før andre verdenskrig, er med i motstandsbevegelsen og har ansvaret for opplæringen av grenselosene. Han starter etter krigen med sitt eget institutt og hadde derved en kommersiell skole lenge før dagens liknende skoler dukker opp. Instituttet flytter til Bislett Bad, og fra dette miljøet springer de første judo- og karatepionerene ut.

Henrik Lundh begynner med judo på Bislett Bad i 1952 og han starter etter hvert Norges første judoklubb. Tidlig på 60-tallet begynner enkelte med karate på samme sted, deriblant engelskmannen John Groves som har vært aktiv i norsk budo inntil det siste.

Den moderne, norske ju jitsuperioden starter ved at Nils Erik Løvstad fra Vestfold begynner å trene hos Kurt Durewall i Gøteborg. Løvstad starter opp sin første klubb i Norge i 1976 og legger således grunnlaget for dagens norske ju jitsu.

Ju jitsu eller jujutsu – hva er forskjellen?:

For enkelhets skyld kan du si at det ikke er noen forskjell mellom ju jitsu, jujutsu eller jiu jitsu, om det skrives med eller uten bindestrek, i ett eller to ord. De lærde strides om hva som er korrekt, og hva som egentlig er gammel og ny form…

Følger man den såkalte Hepburn systemet for å omskrive tegnspråk til latinske bokstaver, er det mest korrekt å skrive jujutsu. Andre igjen vil si at jutsu er gammel form.

Uansett så er dette kun en måte å uttale japansk kanji (tegn) på med våre vestlige talespråk.

Et annet lite poeng er at enkelte bruker ulike skrivemåter for å skille sin art fra andres. Dette er språklig sett mindre viktig, men selvsagt viktig nok for den aktuelle stilen.